Karnevalstiden i Panama merker vi lite til her i Shelter Bay. Marinaen ligger i et gammelt nedlagt militæranlegg og befinner seg et godt stykke fra annen bebyggelse. Det virker rett og slett utrolig isolert og det nærmeste vi kommer sambarytmer er Harry Belafontes “Angelina” som enten surrer på stereoen eller synges ut for full hals av enten Selma eller Magnus – eller aller helst begge på én gang.

Slik det ser ut nå går vi glipp av hele karnevalsgreia fordi vi venter på obligatorisk oppmåling av båten. Vi er allerede inne i systemene til kanalmyndighetene men det er først når vi har blitt målt at vi får bekreftet dato for slusefarten. Siden det er karneval og flere båter har kommet til i køen har ventetiden for passasje økt fra to til fem dager. Det betyr at vi nå håper på å slippe inn i de første slusene førstkommende lørdag.

Køkultur
Jeg spurte vår agent, Roy Bravo, i dag hvor lang ventetiden kan bli på det verste. I april 2011 måtte lystbåter vente hele 23 dager! Da anbefalte han seilere å komme innom for oppmåling og så ta seg en ferie ved San Blas øyene mens de ventet. Alternativet er å betale 2.500 USD for egen pilot, som forøvrig er obligatorisk for båter over 65 fot. Mars og april er kjent for å være hektiske måneder for seilere som skal gjennom panamakanalen fordi de fleste velger å komme seg over til New Zealand eller Australia før syklonene setter inn i november. Vi snakker om den berømmelige langturtidsklemma som handler om å få ting i orden og befinne seg på riktig sted til riktig tid i forhold til været og skiftende sesonger.

Mens vi venter
Selv om det ventes er vi langt fra arbeidsledige: Etter oppholdet i Santa Marta med mye vind, sandstøv og salt trengte alt rustfritt en grundig rustfjerning og polering. Nå skinner mesteparten som nytt igjen.

Lotika har endelig fått fart på den gamle Singer symaskina med håndsveiv og syr solcovere til frontluka og vinduer med halvtransparent stoff og goretextråd som vi kjøpte på Trinidad. Samtidig har hun reparert en glidelås på biminien. Veldig kjekt å være selvhjulpne på det området og utrolig moro å se hvor fint det blir.

Konsentrasjonsarbeid og godt håndlag. Ikke enkelt å styre stoffet med den éne hånda og sveive med den andre. Kanskje vi må oppgradere til versjonen med fotpedaler? Det hadde vært luksus …

Stødig på labben med dobbeltsøm

Skreddersydd trekk som gir beskyttelse mot sola

Dagen i dag har jeg smurt opp alle winchene. De begynte å gå tregt og trengte en grundig rens etterfulgt av en dose smøring og fett.

Gamle Andersen – her i deler

Winchstammen

Winsj eksteriør

Mye mat
Mye skal forberedes før et langt opphold i Stillehavet. Noen vi snakker med handler inn matvarer for tre måneder – andre for seks. Det er en kjennsgjerning at matvarer er dyrt i Stillehavet og spesielt på Galapagos og i Fransk Polynesia, derfor er det enkelte som hamstrer mat for hele turen fram til New Zealand. Tviler på at vi får med oss matvarer for så lang tid fremover, men kommer til å fokusere på ingredienser som kan bli vanskelige å få tak i andre steder som for eksempel god hermetikk, krydder, juice, pålegg og middagsretter. Rene basisvarer som ris og pasta regner vi med å få tak i på øyene derfor fyller vi ikke opp båten unødig med dette.

Sjokis smelter litt for fort i varmen, men disse overrasket oss med tekster på innsiden av papiret. De fleste traff oss veldig godt, og spesielt denne:

Just do it – og ha en fin dag

Omsider er vi fremme i Colon ved den karibiske siden av Panamakanalen. Det var en passe spesiell opplevelse å seile inn mot moloen i Colon mellom digre supertankere og containerskip og kjenne duften av diesel, olje og sjø og samtidig vite at det snart er vi som skal transporteres gjennom denne verdensberømte kanalen som ble åpnet 15. august 1914 – etter ti års hardt arbeid utført av 75.000 mann til den nette sum av bortimot 400 millioner dollar. Over 850.000 skip har passert gjennom denne viktige kanalen siden starten.

På veien inn til Colon møtte vi heldigvis bare tre massive skip i godt sig ut fra kanalen – resten lå for anker og var aldri noe problem, selv om det så ut som en diger fluesverm på AISen. Det mest spennende vi opplevde på veien var Lotika som gjerne ville ha ei markeringsbøye til styrbord for å få en gunstig vindvinkel inn mot moloen. Vi seilte allerede bortimot platt lens, så hun måtte pine litt for å få det til og da vi passerte var det i hvert fall plass til en fyrstikkeske mellom skutesiden og bøya.

Vi fosser inn mot Colon med spridd genoa

Alle trekantene på kartplotteren markerer skip utenfor Colon. Heldigvis var de aller fleste ankret opp.

Moloen inn til Shelter Bay ved Colon

Skippern er fornøyd – selv uten spinat

En av småtassene på vei ut fra Shelter Bay og kanalen

Vel inne i Shelter Bay Marina sjekket vi inn og møtte vår agent med det fantastiske navnet Roy Bravo – det lover bra. Han tar hånd om alt papirarbeid, purring og løping hit og dit. Han kjenner systemet og vet hvilke tråder han skal trekke i.

Kostnader
Kanalfarten er ingen rimelig affære men agenten påpeker at vi får akkurat samme service som de store skipene til en langt rimeligere pris. Egentlig er vi bare en flue på lasset men kanalmyndighetenes politikk er at alle skal ha mulighet til å gå gjennom – liten som stor. Omveien rundt Kapp Horn ville nok blitt en del dyrere.

For andre som skal samme vei eller er nysgjerrige på kostnadene kan vi presentere regningen for båt under 50 fot her:

Canal Tolls                                                       500.00
Line handlers (Usd $120.00 per man)    120.00 (if require)
Line hire                                                           120.00 (if require)
Canal Inspection                                              55.00
Security Surcharge                                            55.00
Clearance/Cruising permit                           210.00
Immigration (Usd $10.00 per passport)    10.00
Bank Commission                                             30.00 (if pay in cash)
Transit Agency Fee – Basic                            350.00

Total Estimate Expenses                   USD 1,450.00

Ekstra fendere (bildekk dekket med plast) får vi med gratis, men må betale 6 USD per dekk for å bli kvitt dem på den andre siden av kanalen.

Passasje
Slik det ser ut nå får vi obligatorisk oppmåling av båt førstkommende tirsdag. Deretter går det et par dager før vi får gå opp de første slusene (Gatun locks). Vi håper på å få komme gjennom torsdag ettermiddag. Da vil vi ankre opp i Gatun Lake for natten og gå ut på Stillehavsiden ved Miraflores Locks dagen etter.

Vi har noen spennende dager foran oss med forberedelser og videre klargjøring av båt for den store ferden over verdens største hav.

Storebror ser deg!
For den som eventuelt ikke har noe bedre å ta seg til eller er glade i spesielt sær underholdning er det bare å benke seg foran skjermen og følge med på live kameraene til Canal de Panama når vi er i gang. Opplevelsen blir nok tilnærmet likt de aller første skirennene i svart/hvitt på NRK TV – dog uten kommentator…

Avreise fra Chichime var ved morgengry 06:50 – ca 20 minutter etter soloppgang. Vi ankom Isla Linton på ettermiddagen kl. 15:30 etter en seilas som hadde gått raskere enn forventet. Valgte å seile på innsiden av Escribanos Bank og antar at vi hadde roligere sjø på innsiden enn vi ville hatt på utsiden hvor dybden faller raskt fra et par tusen- til bare omtrent tretti meters dyp. Måtte selvfølgelig følge med litt ekstra på dybden men seilasen var helt uproblematisk.

Fikk et par knop medstrøms frem mot Isla Grande slik at vi seilte 6-7 knop over grunnen i vind mellom 15 og 18 knop. Fra Isla Grande og inn fikk vi ca én knop motstrøms mens vinden ble redusert til 10-12 knop. Farten ble dermed redusert til 2-3 knop over grunnen samtidig som vi fikk 2-3 meter havdønninger før innseilingen.

På veien så jeg en diger leatherback skilpadde i overflaten – den må ha vært minst et par meter i lengde. Et utrolig mektig syn som jeg fikk for meg selv mens de andre tok ettermiddagsluren.

Ved ankomst hørte vi apekatter brøle, men vi så ingen selv om øya er kjent for nettopp aper. Det sies at man skal være forsiktig med apene på Isla Linton fordi de er vennlige når du kommer men de liker ikke å bli forlatt på øya og kan bli aggressive og bite når de forstår at du skal dra. Vi rodde en liten tur i bukta og tok en såkalt “sun downer” fra badeplatformen. Senere på kvelden fikk vi bekreftet kanalpassasje via satelittmail: Vi er registrert i systemet og dermed et skritt nærmere Stillehavet.

Fra Tiadup til Chichime er det bare noen få timers seilas. Fine forhold med bortimot flatt vann på innsiden av revene og OK slørevind. En ren sjarmør-etappe. Fiskesnøret ute men ingen napp. Seilte opp gjennom Canal Eden til vinden kom midt i mot.

Det blir ikke mer mola enn man kjøper selv

Såkalte “turistmolaer” i forgrunnen. De i bakgrunnen til høyre er mer tradisjonelle og av den abstrakte typen.

Fargesterke motiver

Molaselger i finstasen

Solkorset brukes flittig og er en del av kunaflagget

På vei hjem etter en liten handel

Solkors på uluen (kanoen)

Damene padler videre til neste potesielle kunde

Hadde knapt nok droppet ankeret før et par ivrige mola-selgere kom padlende og ville tilby varene sine. Det er vanskelig å si nei til fint besøk og alltid artig å se hva de har. Kvaliteten viste seg å være høyere her enn på Tiadup så vi kjøpte et par småsaker her også. Det er jo viktig å støtte små lokale entreprenører. Likevel burde vi nok ventet litt med handelen.

Dagen etter dukket det opp en kar som ikke hadde sminket seg for turistene men som derimot hadde et fantastisk håndlag og molaer av veldig høy kvalitet. Han påpekte at han ikke lagde molaer med turistmotiver som fisker og blomster men derimot tradisjonelle motiver eller abstrakte mønstre i tradisjonelle farger. Sømmene og mønsterne var så perfekte at jeg lurte på om han brukte maskin – men nei. Kunaindianere og ekte håndverkere bruker absolutt ikke maskin. Prisene hans var noe høyere enn andres, men sett i forhold til kvalitet var det ingenting å si. På enkelte molaer var detaljnivået ekstremt høyt med både seks og sju lag stoff av ulik farge. Prisene varierte fra 20 til ca 150 USD avhengig av hvor lang tid han hadde brukt på å lage dem. Han fortalte at de mest kompliserte kunne ta flere uker å produsere.

Lunsjtid

Pannestekt brødfrukt

Parmesangratinert aubergine i tomat

Etter en rolig morgen med molavisning kjørte jeg i gang med dagens lunsj: Pannestekt brødfrukt og parmesangratinert aubergine i tomat. En stor suksess i heimen og brødfrukten vi fikk av av kunaene på Tiadup er rett og slett den beste vi har smakt. Etterpå var vi så mette at det ble slitsomt å blunke.

Palmeøya

En liten palmeøy. Lotika, Selma og Magnus kan skimtes under palmen

Utpå ettermiddagen hadde vi som mål å putre jolle ut til en bitteliten palmeøy som var så karikert at den kunne vært hentet ut fra en tegneserie. En typisk liten øde øy med bare én enslig palme plassert midt på. På veien diskuterte vi hva vi ville hatt med oss på en slik øy hvis vi bare kunne ta med én ting. Etter diverse forslag, hvor Magnus mente at bil hadde vært bra, konkluderte vi med at det beste ville vært en satelitt-telefon slik at vi kunne komme oss fort derfra – for det er ikke et sted man overlever særlig lenge uten mat og drikke. Vi ble der heller ikke spesielt lenge – det var alt for varmt i sola og vanskelig å lande jolla på grunn av korall. Fikk hjertet en smule i halsen da hjulvispen ikke ville starte på vei hjem – det går fort troll i ord. Heldigvis fikk motoren fart på seg etter noen ekstra drag i snora og vi slapp å ende våre dager på en bitteliten øy

Backpackerøya

Palmeidyll

Uchutupu Pipigua – den ene av de to øyene i Chichime Cays

Magnus og Selma utforsker stranda

Ulu på stranda (kano av uthulet trestamme)

Naturkjole / knekt palme

Palmehytte

Chichime ligger nært Porvenir, hvor man normalt sjekker inn til San Blas øyene. Chichime består av et par øyer som delvis fungerer som teltsteder for backpackere. I så måte er øyene lenger øst mer uberørte. En av øyene her hadde til og med egen bar og kunaindianerne var langt mer turistorienterte der de arrangerer grillfester om kveldene. For oss var Chichime mest å regne som et mellomstopp på veien før videre ferd mot Panamakanalen. Ikke et sted vi ville vært spesielt lenge.

Innsjekk – utsjekk

Vi sjekket heller aldri inn i Porvenir. Vi er alltid lovlydige men i dette tilfellet føltes det noe unødvendig. Blant annet fordi det koster ca 250 USD og det må betales i kontanter. Så mye penger pleier vi aldri å ha ombord i cash og det føltes unødvendig å betale en slik sum når vi bare skulle være der i noen få dager. Immigrasjonskontoret i Porvenir gir heller ikke noen offisiell immigrasjon for Panama og vi må likevel sjekke inn i Colon. Flere vi var i kontakt med underveis sjekket ikke inn og vi opplevde heller aldri noen kontroll. Ved ankomst i Colon spurte vi vår agent om dette med innsjekking i Porvenir. Han svarte at det var like greit at vi ikke gjorde det fordi det i mange tilfeller bare bød på ekstra problemer. Spesielt fordi en del seilere tror at de er sjekket inn for hele Panama og glemmer å sjekke ut i Porvenir. Når de så ankommer Colon får de en bot på 25 USD istedenfor.

Nå har vi vært noen dager ved Tiadup i Holandes Cays. Har blitt ganske godt kjent med den ene kunafamilien på øya og våre barn og deres barn leker godt sammen til tross for språkforskjellene. Andre langturseilere vi har møtt forteller at det å seile med barn ombord er som å ha et eget pass for å møte mennesker. Vi har ikke opplevd det i like stor grad tidligere, men nå endelig ser det ut til å løsne. Kan lure på om menneskene i den vestlige delen av karibia er mer åpne enn på”østkanten”?

Etter hvert har vi funnet ut at de færreste av indianerne bor fast på øya Tiadup. De fire små bosetningene på kommer fra ulike steder og familier i øyriket Kuna Yala. De bor her bare en måned av gangen og er på en slags ferie der de lever av fiske, frukt og grønnsaker fra naturens eget supermarked – samtidig som de tjener penger på alle båtturistene ved innkreving av havneavgift og salg av molaer, smykker, fisk, hummer og kokosnøtter. Nye familemedlemmer overtar når andre drar og sørger for en slags rullerende drift av stedet resten av året.

Familien vi har vært mest sammen med kommer fra øya Tikantiki. De pleier å være her to ganger i året og vender hjem nå i mars for så å komme tilbake i desember.

Nok et farvel

En artig gjeng 

Arleni og Magnus

Ulu og jolle

Selma og Yarinia

Alle barna i ei av hengekøyene i kunahuset

I morgen drar vi videre til Cichime Cays – på veien mot Colon og Panamakanalen. Fikk tatt en siste snorkletur med Selma på revet sørøst for Ogoppiriadup men før vi dro hadde vi lyst til å ta farvel med kunaene på Tiadup. Mens vi gikk der og tenkte på å lage litt popcorn kom Yarinia (9) og hennes kusine Arleni (17) padlende. Vi inviterte dem ombord og popcorn ble det. Magnus var nok den grådigste og fatet ble tømt raskere enn svint.

Etterpå tauet vi dem tilbake til øya for å ta avskjed med resten av familien. Siden det begynte å bli mørkt og vi ikke hadde lyst til å parkere jolla i korall svingte vi bort mot stranda til et av nabohusene. Der møtte vi de eneste fastboende på øya – det utrolig hyggelige paret Elise og Victor. De lot seg sjarmere av Selma som var kledd opp i sin flotte mola. De gav oss en brødfrukt, to halskjeder til barna og inviterte oss til og med på middag dagen etter – skulle ønske vi kunne blitt her litt lenger, men vi må videre.

Tror også våre venner fra Tikantiki lot seg sjarmere av Selma og hennes mola. I hvert fall fikk vi en stor klase bananer, et matchende pannebånd og armbånd til Selma. Samtidig fikk jeg inspisert hvordan den gamle lanterna fungerte som belysning inne i huset og i samme slengen satt opp et stykke aluminiumsfolie som reflektor. Alle var fornøyde. Barna fikk testet hengekøyene som huske før vi måtte vende tilbake til båten. Den gamle bestemora syntes det var veldig trist at vi skulle dra og felte en tåre mens hun stadig gjentok en regle som vi tror handlet om hell og lykke på reisen videre.

Dagens gode gjerning var å hjelpe kunaene med å få lys i heimen. Hadde ikke all verdens lamper i reserve som vi kan kvitte oss med, men jeg fant ei gammel Hella-lanterne som ble ribbet ned til innmaten. Regnet med at det originale lanternedekselet med grønt til styrbord og rødt til babord ikke ville falle i smak som allmenbelysning, selv i ei enkel bambushytte.

Oppkoblingen var av enkleste sort: En ledning direkte til hver sin batteripol og noen plaststrips for montasje på en bærebjelke. Ingen jålete lysbrytere eller fiksfakserier som lampeskjermer og denslags. Kun en hardcore glødelampe med rekkevidde på et par nautiske mil.

Fotoseanse

Bestemor. Denne gangen i helfigur…

Arleni og Selma

Eivalson

Yarinia og Adolfina

Selma, Adolfina og Yarinia

Samlet foran bambushytta

Før jeg rodde over sammen med Selma hadde vi skrevet ut noen bilder som vi tok dagen i forveien. Var spent på reaksjonen, men de likte det de så og det ble fort noen nye knipserunder. Den eneste som ikke var helt fornøyd var den gamle bestemora som bare hadde gitt meg én sjanse og én eneste eksponering. Hadde dessverre valgt å fokusere på bare ansiktet hennes. Etter litt gestikulering og forklaring hit og dit – der jeg en stund lurte på om de mente at jeg var uanstendig kledd i bare t-skjorte og badeshorts – kom det fram at bestemora helt enkelt ønsket å bli avbildet i helfigur. Hun forsvant inn i bambushytta noen minutter før hun dukket opp i det fjongeste kuna-antrekket på hele øya.

Yarinia (9) og Eivalson (7) ble med oss tilbake til båten. De hadde visstnok aldri vært ombord i en seilbåt før og det var stas for dem å få leke med Lego sammen med Selma og Magnus. De fikk dessuten smake norsk makrell-i-tomat og det falt spesielt i smak hos Eivalson.

Naturens eget supermarked

På tur til naturens supermarked

Abelino rister ned mandariner fra treet

Lime – vanvittig smaksfylt,

José porsjoneerer bananer

Mye god frukt<<

Mens Lotika og ungene var godt plassert på stranda på Tiadup for å ta en dupp i bassenget til kunabarna dro jeg sammen med barnas far, Abelino, og hans fetter José for å besøke frukthagen på naboøya Kalugirdup. På veien hadde vi avtalt å ta med kapteinen på Frida, men han var opptatt med å reparere en lekkasje fra watermakeren så fruen fikk steppe inn istedenfor. Med fullastet jolle putret vi over til den frodige øya hvor bananer, mango, avocado, lime, papaya og mandariner vokser vilt og har gjort det i mange hundre år. Abelino fant seg en lang trepinne som han ristet ned økologisk lime, mandariner og mango med. Limetrærne her var visst spesielle – de gir frukt hver dag hele året. På andre øyer kan det gå måneder i mellom hver innhøstingsmulighet. Øya er utrolig frodig og det ser ut til at indianerne tar godt vare på naturhagen sin der de gjødsler med konkylier. Av våre Kunavenner fikk vi med oss et godt knippe bananer og en pose full av frukt. Mangoen har vi allerede spist opp – den formelig ba om det – og var, i følge Lotika, den beste hun har smakt i hele Karibia.

Ny dag nye muligheter. Hadde avtale om å møte barna fra Thailand på den lille øya Tiadup der Kuna-indianerne bor – når Magnus våknet fra sin formiddagslur. Kvart på tolv hørte vi noen som hoiet utenfor båten. De var klare for strandhugg og lek.

Dessverre sov Magnus fortsatt, så vi måtte vente litt med å gå i jolla. Bare noen minutter senere ser vi en lang båt med utenbordsmotor fullastet med Kunaindianere på vei over mot oss. Båten er lastet til randen med barn, voksne, et par hundevalper, mange bokser med varer og hummer. Det er Florencia og hele familien som er på vei med Molaen til Selma. Hun har justert på armene slik at den passer. Vi utveklser noen ord før de putrer innover mot fastlandet.

Selma med sin nye mola

Ut og låne sukker
Like etter ser vi to voksne og et lite barn komme padlende vår vei. Denne gangen er det Igua med mannen Abelino og deres to år gamle datter Adolfina. De er på vei til naboen sin for å “låne sukker”. Det vil si: De lurer på om vi kan hjelpe med å lade mobiltelefonen og om vi har litt stekeolje å være av med. Vi inviterer dem over på kaffe og kjeks mens telefonen lader. Vi klarer å holde en viss dialog på spansk og det går såpass greit at jeg blir invitert med for å se på frukthagen på naboøya neste morgen. De er selvforsynte med kokosnøtter, mango, papaya, bananer og en del annen frukt og grønt. Dessuten er fisk, hummer og krabbe en viktig del av kostholdet i tillegg til å være en god inntekstkilde utenom turisme og havneavgifter. Alle som ankrer i øyriket må betale 10 dollar i engangsavgift for hver gang man flytter seg. Det lønner seg med andre ord å ligge lenge på hvert sted. På enkelte spesielt populære øyer må man til og med betale 1 dollar per person for å gå i land.

Abelino forteller at de få Kuna-indianerne på Tiadup er mer moderne enn de om bor lenger sørøstover. Her har de ingen “Congreso” om kveldene hvor man diskuterer alle mulige saker i de små samfunnene. De færreste går i tradisjonelle drakter og reglene er heller ikke like strenge.

Plutselig får den lille kunafamilien dårlig tid og vi avtaler å ta med mobiltelefonen når den er ferdig ladet. De får med seg litt olje og padler tilbake til øya. Lille Adolfina har fått på seg nye tørre klær som har blitt for små til Selma.

Over til Tiadup

Perfekt naturbadebasseng for barna. Bygget opp av død korall

Den lille kunafamilien sammen med Lotika og Selma

Språk er ingen hindring

Barnas bestemor 

Yarinia – en sjarmerende liten kunaindianer

Yarinia, Selma, Magnus og Eivalson

En liten smilende banan

Selma og Magnus fikk ei krabbe

Midt oppi alt sammen holdt vi nesten på å glemme avtalen med thaibarna. Vi gjør oss klare mens kunamobilen lader ferdig og ror over til Tiadup. Vi får lov til å legge jolla utenfor bambushuset til Igua og Abelino. Barna deres Adolfina, Yarinia og Eivalson og ei kusine av Igua viser oss vei til et lite badebasseng bygget opp av gammel korall på den ene siden av øya. Perfekt for små barn å plaske rundt i med rent saltvann som skiftes ut konstant. Der møter vi også thaibarna som har bygget seilbåter av kokosnøtter og palmeblader. Leken går livlig for seg og vi storkoser oss på stranda.

På vei hjem får vi servert vannmelon av Igua. Magnus og Selma får ei lita krabbe og vi får hver vår lille fisk til middag. Hyggelig at vi får litt tilbake også. Videre lurer kunaene på om vi kan komme og se på noe inne i huset deres: Oppe i taket mellom hengekøyene over jordgulvet henger ei enslig lampe med et lite lysstoffrør. Den virker ikke lenger. Forståelig nok synes de det er trasig å ikke ha lys om kveldene. Jeg tar en titt på hele opplegget som er øyas eneste strømkilde. Et lite 50W solcellepanel koblet direkte til et 12V bilbatteri som igjen gir strøm til ei enkel lampe. Opplegget kan ikke bli særlig enklere enn det og de har ikke engang mulighet til å lade sine egne mobiltelefoner (!)

Indianerne lurer også på om vi har ferskvann å være av med, men siden vi ikke kjører watermaker har vi dessverre begrensede mengder. Til alt hell dukker mannskapet på Frida opp og kan hjelpe dem med det også. Vi ror hjem igjen og nyter en bedre fiskemiddag – nok en fin dag i paradis.

Utrolig flott å våkne opp tidlig om morgenen og se små palmekledde øyer komme til syne etter hvert som dagslyset trenger fram. Vi ligger forholdsvis nær den lille øya Tiadup og kan se kunaindianerne og husene deres fra båten. Litt grått vær, men vi håper det bedrer seg.

Etter frokost fikk vi besøk av tre kuna-damer som kom padlende i sin ulu – en lang smal kano laget av en uthulet trestamme. To padler mens den tredje øser. De har med seg molas – fargerike broderte tøystykker som de gjerne vil vise fram og selge. Lotika inviterer dem ombord til kaffe med melk og masse sukker mens vi ser på varene de har å tilby. Det kiler allerede i kamerafingeren men vi kvier oss litt for å spørre siden de antakelig er passe lei av fotograferende turister. Etter hvert som både de og vi blir litt varmere i trøya får vi likevel et litt brydd OK pluss noen uforståelige gloser og en viss latter dem i mellom. I guideboka kan vi lese at kunaindianerne har for vane å be om én dollar for å ta bilde av dem. Årsaken er at en kunaindianer på besøk i Panama-City oppdaget et bilde av seg selv på et postkort. Kortet kostet én dollar ble dermed prisnivået for å fotografere kunaer. De har absolutt sans for forretninger.

Det ble en liten handel her også. Noen armsmykker og en mola før kunaene steg over i sin Ulu og padlet og øste seg videre mot den norske båten Frida.

Igua, Karolina og Florencia kommer padlende med sin ulu for å selge molaer

Perlesmykker

Molaer – fargerike broderte tøystykker. Kvalitet og pris varierer.

Was do dass?
Så hva gjør man ellers i paradis annet enn å snorkle og hilse på indianere? Kontrasten er mildt sagt stor, men på vei inn til øyene gikk dassen tett. Årsaken var nok en gang frukt som inneholdt en anselig mengde frø som kverna ikke klarte å knuse. Det er en møkkajobb, men den må gjøres, så det er bare å brette opp armene, demontere kloakkrør og passe på at skroggjennomføringen er behørlig stengt. Etter et par timer med demontering, banking av rør og kloakkodør var alt på plass og fungerte prikkfritt igjen. Ingen spesielt vanskelig jobb, men rett og slett en drittjobb.

Mens vi holdt på som verst med kloakken fikk vi selvfølgelig besøk. Ikke bare én gang, men to: Først av en Canadisk nabo som gjerne ville hilse på og informere om noen gode snorklesteder. Like etter dukket en hel familie på fem opp. De var fra Thailand og klare for å møte andre barn. Helt sprekkeferdige etter noen andre enn seg selv å leke med – og foreldrene var like klare for en avveksling. Den ene gutten skravlet i vei om fisking og snorkling og det ene og det andre mens han balanserte på kanten av den lille jolla. Jeg forklarte situasjonen ombord og at det kanskje ikke passet så godt med besøk akkurat nå, men at vi godt kunne møtes igjen senere. Joda – de hadde kjent en viss eim og forstod.

Senere pumpet vi jolla og rodde over til Frida for å sjekke forholdene der. Mens vi satt der og nøt en kald en eller to oppdaget vi barna fra tidligere i nabobåten. De var i ferd med å fiske og én av guttene hadde tydeligvis fått noe stort på kroken. Han dro til i fiskestanga og heiv fisken opp -
midt i fleisen på faren som satt der godt fordypet i ei bok. På erkeamerikansk kunne vi høre et rungende “GOD DAMN” ut over ankringsplassen.

Etterpå rodde vi over til dem og avtalte å møtes på stranda hos Kunaindianerne på Tiadup i morgen.

Endelig er vi fremme ved San Blas, eller Kuna Yala som indianerne foretrekker å kalle øygruppen utenfor Panama. Vi ankom Eastern Holandes Cays tirsdag 7. februar klokka 17.30 og ligger ankret innenfor revet mellom øyene Banedup og Tiadup.

Vi kastet loss fra Santa Marta klokka ti søndag formiddag etter å ha brukt fredag og lørdag på å handle inn, rydde, stue og skrubbe begrodd propell etter en måned i marinaen. Lørdag feiret vi Magnus sin to-årsdag samtidig som vi tok farvel med våre nye venner i Santa Marta. Litt blandede følelser for å dra videre nå og det merkes at vi var i ferd med å slå røtter.

Bursdagskalas for Magnus i båten med besøk av våre venner Julian, Joel, Andrea, Eduin og vår gode venn og agent Dino.

Barna leker “tampen brenner” og vinner godis

“Blindebukk” er en gammel slager – også i Colombia

Seilasen fra Santa Marta i Colombia til San Blas-øyene utenfor Panama ble en splittet opplevelse. Første halvdel en ren berg-og dalbaneopplevelse hvor innvollene ble slengt såpass kraftig hit og dit at maten hadde problemer med å holde seg innabords for tre av oss. Det blåste mellom 20 og 25 knop med opp til 30 i kastene. Sjøen var rotete med forholdsvis kort bølgelengde som førte til at vi stadig fikk ei bøtte med vann slengt inn i cockpiten. Heldigvis er vanntemperaturen ok, selv om slike saltvannsdusjer alltid kommer litt brått på. Fra andre som har seilt rundt jorda har vi allerede fått høre at etappen de hadde fra Colombia til Panama var den verste.

Utenfor Panama var det en del skipstrafikk. Da er det kjekt å ha AIS med både sender å mottaker slik at vi ser deres posisjon, kurs og fart på kartplotteren. Noe av de viktigste er kanskje senderen som gjør at de ser oss – eller gjør de det? Oppdaget at lasteskipet “Astoria” holdt kryssende kurs. Da han var tre nautiske mil unna og fortsatt ikke gjorde antydning til å styre unna kalte jeg han opp på VHFen. Jeg lurte på om han var oppmerksom på en liten seilbåt som var rett foran hvorpå han svarte: “Ehh, et øyeblikk, så skal jeg sjekke”. Etter noen sekunder var han tilbake på radioen og svarte “Jeg svinger til din babord side”. Kapteinen på skipet må ha sovet, sett på film eller bedrevet helt andre ting enn å holde utkikk. Skummelt.

Det siste døgnet hadde vi overraskende grei vind – faktisk mer enn ventet -
og mindre bølger, men vi var litt slitne og preget av det første døgnet med lite søvn. En god spagettilunsj fikk heldigvis opp humøret. Tirsdag ettermiddag startet vi motor for å få ekstra fart slik at vi kunne ankomme Kuna Yala før det ble mørkt. Det er hverken særlig stas eller lurt å navigere mellom revene i mørket og det er greit å se hvor man slipper ankeret.

Vi ankom likt med den norske båten Frida, som vi holdt kontakt med underveis via satellittelefon og VHF. De ankret opp helt inne ved stranda ved Banedup. Vi prøvde på det samme mellom to rev men fikk ikke feste så vi la oss nærmere Tiadup for å sikre nattesøvnen – og båten.

Mens vi ligger her i Santa Marta og venter på et par deler fra Miami har vi hatt rimelig mye å gjøre. Egentlig er det bra for da rekker vi ikke å bli alt for rastløse når vi ser at klokka tikker og datoene ruller avgårde. Colombia har dessuten gitt mersmak. Mye å se og oppleve, men vi får heller komme tilbake en annen gang.

Delene som skulle ankommet idag kommer forhåpentligvis førstkommende lørdag. Har brukt et firma i Miami som frakter varene inn til Colombia på et vis som gjør at vi slipper å betale 30% tollavgift. Vanlig tollbehandlig her borte tar vanligvis 2-3 uker, selv om varene sendes med DHL, UPS eller lignende. Nå har vi snart ventet like lenge som om delene hadde gått gjennom den vanlige papirmølla.

Det positive er at vi i mellomtiden har møtt utrolig mange hyggelige folk – både i og utenfor marinaen:

Den colombianske kjernefamilen

Andrea, Eduin og Joel ombord i båten

Like etter at vi kom hit møtte vi tilfeldigvis en liten famile med to gutter mens vi gikk en tur langs strandpromenaden. De ble nysgjerrige på Selma og Magnus som kom susende på sine små sykler. Faren snakker omtrent like lite engelsk som jeg snakker spansk, men han forstår og jeg forstår slik at det fungerer med litt gestikulering og runde forklaringer. Guttene heter Julian (6 år) og Joel (4 år) mens foreldrene heter Eduin og Andrea. Han er lærer mens hun studerer psykologi. Dessverre snakker hun minimalt med engelsk men med litt oversettelseshjelp går det fint det også.

Vi inviterte dem på spagettimiddag i båten. Det ble en helt ny opplevelse for dem å være ombord i en seilbåt og se hvordan vi bor og hvor mye teknisk utstyr vi bruker underveis. Senere har vi vært med dem til nabostranda og bydelen Rodadero – ca ti minutters busstur over en fjellknaus. En annen ettermiddag ble vi invitert hjem til leiligheten deres på middag, men først en runde innom supermarkedet for å handle  inn ingredienser. Ble litt overrasket over at vi plutselig skulle bestemme menyen og at Lotika raskt ble utnevnt til sjefskokk, men hun klarte det fint. Lotika bet seg spesielt merke i at de var utrolig sparsomme på vannet – omtrent som oss i båten. De drikker ikke vann fra springen, men kjøper 5-litersposer for ca tre kroner. Magnus og Selma har det utrolig artig sammen med guttene og de leker godt sammen mens de lærer litt språk underveis.

Joel, Selma og Julian spiller frisbee ved Rodadero med Eduin

Magnus og Julian

José med sveiseapparatet

Videre har jeg satt i gang et lite prosjekt med å lage gitter til nedgangen og luka over forpiggen. Det ser mest ut som et fengselsgitter i rustritt stål men det gir oss mulighet til å forlate båten med full gjennomlufting. Dessuten har vi hørt om ulike episoder der kjeltringer har tatt seg inn i båten mens mannskapet sover med luka åpen. Heldigvis har vi aldri hatt slike opplevelser og håper at det fortsetter slik. Tredje gode grunn, spesielt for Lotikas nattesøvn, er at disse to klatremusene ombord ikke kan forsvinne ut av båten mens vi voksne sover.

Fant en sveisekar med navn José en dag jeg gikk en tur sammen med Selma. Han holder til i gata med det passende navnet Ferrocaril (= jernbane). Gata er full av sykkel- og motorsykkelbutikker, jernvarehandlere, leketøy, små reparasjonsboder som lodder gamle radioer og TVer og spesielt blendere eller hurtigmiksere. Andre tilbyr billige telefonsamtaler fra små bord der de har lenket fast 3-4 mobiltelefoner (100 pesos per minutt). José snakker ikke et ord engelsk, så jeg har fått litt å bryne meg på. Ikke alltid så lett å forklare tekniske begrep og detaljer, men det har gått fint. Prøvde å bruke Google Translations da han var ombord i båten, men det fungerte dårlig fordi hans spanske rettskrivning ikke var helt patent. Resultatet er nok litt mindre finpolert enn hva jeg hadde sett for meg, men han har modifisert rimelige standardhengsler til låsebeslag, mikket og mekket med en veldig begrenset verktøykasse som i praksis består av et enkelt sveiseapparat og en liten vinkelsliper med kappeskive. Kan jo ikke forvente et blankpolert resultat med slikt verktøy. Den første dagen han kom til båten var han forøvrig ikledd sitt vanlige arbeidsantrekk: En seriøst møkkete dongeridress. Han ankom marinaen på en gammel sykkel med bruskasse bakpå. Har vel en mistanke om at både vakter og ansatte i marinaen var litt mistenksomme til denne fyren. Skinnet kan bedra. Han var en tvers igjennom hyggelig og ærlig fyr od da han kom innom fredag kveld sammen med en yngre fetter for å teste at alt passet var han fullstendig ugjenkjennelig med stripete skjorte. Nå er gitteret ferdig og jeg er invitert over til verkstedet på fredagspils klokka tre.

Belgiere i Bonda

Selma, Ton, Josi, Lotika og Magnus

Da vi bodde på Casa Marta i Cartagena møtte vi et belgisk ektepar (Ton og Josi) som bor en måneds tid hos sin datter i Santa Marta. En dag vi hadde litt mye planer dukket de opp i marinaen og vi fikk bare såvidt vist dem båten. De inviterte oss hjem til datteren som bor i bydelen Bonda sammen med sin colombianske mann og hennes barn.

Vi tok bussen etter instruksene vi hadde fått og ble møtt på avtalt sted. Vi spaserte oppover veien og ble veldig overrasket over det som møtte oss: Et utrolig flott hus med to separate utleieleiligheter i et eget anneks. Utendørs bakerovn og grill, badebasseng og en gedigen bar under arbeid. I tillegg hadde de laget en egen Petanque-bane. Hyggelige folk alle sammen og vi storkoste oss med grillmat servert på langbord under skyggen av mangotrærne i hagen sammen med hele familien med et par venner av barna i huset. Fikk smake en hjemmelaget variant av en drikk som kalles “guarapa” laget på sukkerrør, vann, ananas og lime. Utsikten fra tomta var flott der den ligger vendt mot Sierra Nevada og de høye fjellene. På området dyrker de blant annet papaya og bananer til eget forbruk. Omtrent ett år etter planting kunne de høste 100 kg papaya fra ett tre!

Som nybyggere i Bonda fikk de brått veldig nysgjerrige naboer. Som en slags erstatning for TV plasserte de seg i stoler på rekke langs tomtegrensa – bare for å sitte og se på hva naboene holdt på med om ettermiddagen. Nå er det bygd en mur for å bevare husfreden.

Som takk for gjestfriheten inviterte vi Ton og Josi på middag på en restaurant nede i byen.

Samlet rundt bordet under mangotreet en sommerdag i januar

Agurk og guarapa

Magnus med fruktdessert

Selma får bruke hengekøya som huske

Noen få papaya igjen i treet etter årets innhøsting

Hovedhuset med bassenget i forgrunnen

Egen petanquebane på tomta

Husvertene Fabian og Sara ved bakerovnen

Nye barnepass

Midt oppi diverse avtaler hit og dit dro vi til det norske konsulatet i Baranquilla (to timers busstur unna) en dag for å fornye barnas pass som går ut nå i sommer. På forhånd forsøkte vi å ta bilder mot hvit bakgrunn der de ser rett frem uten å smile. Ingen lett oppgave for hverken en femåring eller en toåring, men etter en times kamp klarte vi å knipse et par nogenlunde greie bilder som vi fikk laget kopier av dagen i forveien. På konsulatet fikk vi nesten vinterfølelsen tilbake der vi satt på det “norske” rommet med norsk bordvimpel, kart over norge på veggen og altså en aircondition som ville fått selveste Lars Monsen til å ta på seg fleece. Etterpå var det godt å komme ut til colombiansk varme og vite at vi kan plukke opp nye pass i Panama City.

Det er kaldt i Norge – godt vi tok med fleece

Norske naboer

Norge har nesten vært et gjennomgående tema den siste uka med besøk på konsulatet og ikke mindre enn to andre norske båter i nabolaget. Først ut var den norske jentebåten Flow som ankom med oransje stormseil. De hadde dårlig tid og måtte videre allerede neste dag for å plukke opp nytt mannskap – uansett vær. Tøffe jenter med militær bakgrunn lar seg ikke stoppe. Vi er allerede mektig imponert.

Neste båt ut trodde vi var en spøk fra Selmas side. Vi hadde nettopp kommet hjem fra besøket oppe i Bonda og skulle til å klatre ombord da hun roper: SE EN NORSK BÅT!
- Hvor?
- RETT DER!
Jammen hadde vi ikke fått den norske båten Frida som nabo. Det trivelige ekteparet Wenche og Frank fra Stavanger farter rundt i en aluminiumsbåt av typen Ovni 395. En skikkelig langturseiler med senkekjøl som gjør at båten kan parkeres på stranda om nødvendig. På søndag hjalp jeg til med å booke rom for dem på Casa Marta og busstransport til Cartagena. Måtte nok en gang trylle med min heller begrensede spansk, men det gikk da til slutt.

Det er alltid moro å møte andre nordmenn og ekstra artig at begge båtene har planer om å ta seg gjennom den samme slusa som oss.