Har hatt noen fine dager på Bequia – øya som blant annet er kjent for julefeiringen for norske langseilere. Et behagelig sted å være med mange vennlige og hyggelige mennesker. Fikk et godt bevis på den avslappede stemningen på øya da jeg skulle kjøpe en tube Sikaflex her om dagen. Gikk inn i den lille butikken til Piper Marine som var helt tom for kunder. Bak disken satt eieren og spilte backgammon med en kamerat. Jeg spurte om det var OK om jeg forstyrret. Det var greit men jeg ble raskere enn raskt ekspedert før de igjen fortsatte med sine usedvanlig viktige bedrifter.
Bequia virker for oss ganske godt organisert. Innsjekkingen var køfri, muligens fordi det er lavsesong. Har hørt andre si at det kan gå litt tregt her. Gutta som viser vei til moringene krever ingen penger direkte men har derimot en provisjon av det første døgnet som de får utbetalt av den som eier bøya.
Mangorama.
Jah Lave selger mango fra den sammenleggbare jolla han kjøpte av en tysker.
Jah Lave forteller om mangoens fortreffeligheter
Grønn mango tåler litt lagring
Selma spiser mango
Mango Chow er farlig godt – og sunt
Det er mangosesong og vi spiser mango så det tyter ut av ørene. Det vokser mange ulike typer av frukten her på øya, blant annet et par sorter som kalles Juli og Celan. Fikk besøk av Jah Lave med hans lille jolle og kjøpte resten av partiet han hadde. Disse var plukket mens de fortsatt er grønne slik at de tåler litt lagring.
Jah Lave tipset oss om noe som kalles Mango Chow. Det var visstnok en opprinnelig helsebringende drikk Carib- og Ararakindianerne lagde ved å kutte grønn mango i biter og legge i godt saltet vann med pepper og lime. Prøvde raskt å lage fludiumet men det ble mest som å drikke pepret saltvann med et lite snev av fruktsmak. Det som derimot blir veldig godt er å kutte mango i biter, presse lime over og krydre med salt og pepper. En dæsj hvitløk gir ekstra piff i sakene. Denne enkle retten kalles også Mango Chow. Skikkelig digg sommermat.
The Old Hegg Turtle Sanctuary
Hawksbillskilpadden med nebbet som viser at den er en kjøtteter.
Liten babyskilpadde
Albinoskilpadden svømte for seg selv for å unngå mobbing
Selma, Orton King, Magnus og en vennligsinnet vegetarskilpadde
Fikk skyss med en lokal taxi av typen pickup hvor man sitter benket på lasteplanet. Turen gikk til Union Vale på nord-østsiden av øya. Der har bequianeren Orton King satt i gang et prosjekt med å redde den utryddingstruede Hawksbill skilpadden. Han samler skilpaddeegg på strendene og fostrer opp skilpaddene til de er tre år gamle. Da slippes de ut i havet og er bedre utrustet til å overleve enn når de er små og sårbare. Skilpaddene fores opp på hermetisk tunfisk de første seks månedene, deretter får de ulike typer fisk. Han sier at skilpaddene har et ekstremt sterkt instinkt som gjør at de ikke behøver trening for å tåle overgangen fra basseng til det store blå. De er tilpasningsdyktige og klarer med én gang å finne mat ved revet.
Magnus og Selma var overbegistret over besøket. Magnus ville selvfølgelig helst oppi bassenget til skilpaddene som er ganske agressive siden de i utgangspunktet fanger fisk for å overleve. Sammen med Hawksbillskilpaddene svømte tre store “Green Turtles”. Disse er harmløse planteetere og Selma lærte raskt forskjellen på hvilke hun kunne klappe og ikke.
I et eget basseng svømte en albino Hawksbillskilpadde. Denne er spesielt sjeldne fordi de ikke overlever særlig lenge ute i det fri. De er helt hvite som små mens de normalt skal være brune.
Ren idyll på “Industrial Bay” – en tidligere plantasje. Nå gikk kuene rundt og beitet.
Selma bjeffer til en hund fra lasteplanet.
Fornøyd Selma etter besøket på The Old Hegg Turtle Sanctuary
Because I’m French
Eneste vanskelighetene vi har møtt her nede er det franske charterfirmaet Switch som ligger gratis for anker lenger nede i bukta om dagen. Etter mørkets frembrudd kommer de snikende og dropper anker mellom moringene som allerede ligger tett. Jagde bort én som la seg klin inntil oss første kvelden. Heldigvis kom de seg over på ei bøye etter påpakning fra en av oppasserne. Det samme har gjentatt seg hver eneste dag. Trolig prøver de å spare kostnaden ved å betale for bøyeplass og det er tydelig at de ikke er spesielt populære her nede. Hører stadig historier om franskmenn som kommer sent og reiser tidlig for å unndra avgifter. Trodde disse froskeeterne var mer siviliserte enn som så. Ross i Barren Joey pleier å si med velklingene fransk aksent: “I give my children cigarettes – because I’m French!”. De tror de kan gjøre som de vil.
Små lokale butikker og restauranter
Lotikas kjøpeinnstinkt har omsider blitt vekket til live. Hun unnskylder seg med at det ikke er mulig å bare drive med vindusshopping her siden de ikke har vinduer. I dag ble fangsten ei fargerik veske, et glass hjemmelaget mangosyltetøy og en lokal sirup fra ei dame med navn Betty. Sirupen er laget av Mauby-bark og blandes etter etter ønsket styrke i et glass isvann. Visstnok perfekt for varme dager, så vi skal teste ut straks vi får fatt i isbiter.
På matfronten blir det lite tid til restaurantbesøk på kveldene. Derimot spiser vi ofte en sen varm lunsj ute mens barna fortsatt er opplagte og våkne. På baksiden av den lille lokale bokhandelen fikk vi god hjemmelaget kyllingroti til bare 12 EC (24 kroner) og fersk mangojuice. I dag spiste vi fersk grillet tunfisk med en velsmakende kapers- og løksaus på Restaurant Frangipani med utsikt mot båten 100 meter utenfor.
Flere bilder:
Lokal variant av Pizza Hut
Nyfisket tunfisk klar til rensing
Enkelt, rimelig og hyggelig spisested bak den lokale bokhandelen
Siste kommentarer