Karnevalstiden i Panama merker vi lite til her i Shelter Bay. Marinaen ligger i et gammelt nedlagt militæranlegg og befinner seg et godt stykke fra annen bebyggelse. Det virker rett og slett utrolig isolert og det nærmeste vi kommer sambarytmer er Harry Belafontes “Angelina” som enten surrer på stereoen eller synges ut for full hals av enten Selma eller Magnus – eller aller helst begge på én gang.
Omsider er vi fremme i Colon ved den karibiske siden av Panamakanalen. Det var en passe spesiell opplevelse å seile inn mot moloen i Colon mellom digre supertankere og containerskip og kjenne duften av diesel, olje og sjø og samtidig vite at det snart er vi som skal transporteres gjennom denne verdensberømte kanalen som ble åpnet 15. august 1914 – etter ti års hardt arbeid utført av 75.000 mann til den nette sum av bortimot 400 millioner dollar. Over 850.000 skip har passert gjennom denne viktige kanalen siden starten.
Avreise fra Chichime var ved morgengry 06:50 – ca 20 minutter etter soloppgang. Vi ankom Isla Linton på ettermiddagen kl. 15:30 etter en seilas som hadde gått raskere enn forventet. Valgte å seile på innsiden av Escribanos Bank og antar at vi hadde roligere sjø på innsiden enn vi ville hatt på utsiden hvor dybden faller raskt fra et par tusen- til bare omtrent tretti meters dyp. Måtte selvfølgelig følge med litt ekstra på dybden men seilasen var helt uproblematisk.
Fra Tiadup til Chichime er det bare noen få timers seilas. Fine forhold med bortimot flatt vann på innsiden av revene og OK slørevind. En ren sjarmør-etappe. Fiskesnøret ute men ingen napp. Seilte opp gjennom Canal Eden til vinden kom midt i mot.
Nå har vi vært noen dager ved Tiadup i Holandes Cays. Har blitt ganske godt kjent med den ene kunafamilien på øya og våre barn og deres barn leker godt sammen til tross for språkforskjellene. Andre langturseilere vi har møtt forteller at det å seile med barn ombord er som å ha et eget pass for å møte mennesker. Vi har ikke opplevd det i like stor grad tidligere, men nå endelig ser det ut til å løsne. Kan lure på om menneskene i den vestlige delen av karibia er mer åpne enn på”østkanten”?
Dagens gode gjerning var å hjelpe kunaene med å få lys i heimen. Hadde ikke all verdens lamper i reserve som vi kan kvitte oss med, men jeg fant ei gammel Hella-lanterne som ble ribbet ned til innmaten. Regnet med at det originale lanternedekselet med grønt til styrbord og rødt til babord ikke ville falle i smak som allmenbelysning, selv i ei enkel bambushytte.
Ny dag nye muligheter. Hadde avtale om å møte barna fra Thailand på den lille øya Tiadup der Kuna-indianerne bor – når Magnus våknet fra sin formiddagslur. Kvart på tolv hørte vi noen som hoiet utenfor båten. De var klare for strandhugg og lek.
Utrolig flott å våkne opp tidlig om morgenen og se små palmekledde øyer komme til syne etter hvert som dagslyset trenger fram. Vi ligger forholdsvis nær den lille øya Tiadup og kan se kunaindianerne og husene deres fra båten. Litt grått vær, men vi håper det bedrer seg.
Endelig er vi fremme ved San Blas, eller Kuna Yala som indianerne foretrekker å kalle øygruppen utenfor Panama. Vi ankom Eastern Holandes Cays tirsdag 7. februar klokka 17.30 og ligger ankret innenfor revet mellom øyene Banedup og Tiadup.
Mens vi ligger her i Santa Marta og venter på et par deler fra Miami har vi hatt rimelig mye å gjøre. Egentlig er det bra for da rekker vi ikke å bli alt for rastløse når vi ser at klokka tikker og datoene ruller avgårde. Colombia har dessuten gitt mersmak. Mye å se og oppleve, men vi får heller komme tilbake en annen gang.
Siste kommentarer